Luftbehandling i svømmehaller — problemet som forsvinner utendørs

Trikloramin legger seg der svømmerne puster

Klorert bassengvann reagerer med organisk materiale fra badegjestene — svette, hudrester og urin — og danner desinfeksjonsbiprodukter. Det farligste for luftkvaliteten er trikloramin, NCl₃.

Gassen er tyngre enn luft. Molmassen er omtrent 120 mot luftens 29, og den legger seg derfor i et sjikt rett over vannflaten — nøyaktig i pustesonen til både badegjester og ansatte. Det er denne egenskapen som gjør den til et problem innendørs, og det er også derfor problemet forsvinner utendørs: ikke fordi gassen stiger, men fordi det ikke finnes noe rom å samle den i.

Norske målinger viser konsentrasjoner mellom 58 og 461 µg/m³, mot Nordisk Ekspertgruppes anbefalte grense på 200. Enkeltmålinger i norske svømmehaller har vist verdier opp mot 1 150 µg/m³, mer enn dobbelt så høyt som WHOs anbefaling på 500. Det er ikke satt noen norsk grenseverdi for NCl₃ i luft overhodet.

Luft kan ikke renses — den må erstattes

Et sentralt poeng som ofte undervurderes: kloraminforbindelsene kan ikke filtreres ut av luften. Aktivt kull og andre filtre mister raskt virkningsgraden i svømmehallens varme og fuktige miljø. Den forurensede luften må erstattes med frisk uteluft.

Det høres enkelt ut, men i norsk klima er det krevende. Uteluften varierer sterkt med årstid og vær. Om vinteren må luft på minusgrader varmes opp til badetemperatur. Om sommeren kan det være behov for både avfukting og kjøling. Dette krever store, kompliserte og energikrevende ventilasjonsaggregater — dyre å anskaffe, dyre å drifte og dyre å vedlikeholde.

Energihensynet og luftkvaliteten står i direkte konflikt

Her ligger den egentlige innelåsningen. Norske svømmehaller er bevisst konstruert slik at ventilasjonsluft ikke føres ned mot vannflaten, fordi det ville øke fordampingen og dermed energibruken. Men det er nettopp der nede gassen ligger. Innendørs må man altså velge mellom energiregningen og luften svømmerne puster, og energihensynet vinner.

Den avveiningen finnes ikke utendørs. Der er det ingen som betaler for luftutskiftingen.

Strengere krav er på vei

Norsk Bassengbad Teknisk Forening arbeider med nye retningslinjer som vil kreve vesentlig større luftutskifting over vannflaten enn i dag. For treningsbasseng innebærer forslaget om lag en dobling av friskluftkravet — og selv med denne økningen vil kravet ligge på omtrent halvparten av hva som måtte til for å nå WHOs anbefaling.

For eksisterende anlegg som skal oppfylle nye krav, betyr dette investeringer i større og kraftigere ventilasjonssystemer. Det er sjelden enkelt å integrere i bygninger som opprinnelig ikke var dimensjonert for det.

Et kunstig problem med en naturlig løsning

For et utendørs basseng forsvinner hele problemstillingen. NCl₃ dannes like mye utendørs som innendørs — kjemien i vannet er identisk. Men gassen fortynnes umiddelbart i det åpne luftvolumet, og selv en svak bris er mer enn nok til å bringe konsentrasjonen ned på ubetydelige nivåer.

Dette er også grunnen til at klager på øyesvie, luftveisirritasjon og «klorlukt» nesten utelukkende kommer fra innendørs anlegg. Den karakteristiske lukten folk forbinder med klor er for øvrig nettopp NCl₃ og andre kloraminforbindelser — ikke fritt klor, slik mange tror. Et utendørsbasseng med god vannkjemi kan lukte svært lite, selv med høyt klorinnhold.

For våre anlegg betyr det at skjerpede ventilasjonskrav, som vil påføre innendørs anlegg betydelige kostnader i årene som kommer, ikke er relevante. En stor del av den regulatoriske kompleksiteten og de tilhørende kostnadene faller bort.

KilderFolkehelseinstituttet · Byggforskserien 552.315 · WHO Guidelines for Safe Recreational-Water Environments · Nordisk Ekspertgruppe · NBTF og NTNU om luftkrav i svømmehaller.